Den enkle (en-radige) planetariske girmekanismen er grunnlaget for hastighetsendringsmekanismen. Generelt er hastighetsendringsmekanismen til en automatisk girkasse sammensatt av to eller mer enn tre linjer med planetariske girmekanismer. Den enkle planetgearmekanismen inkluderer et solgir, flere planetgir og en girring, der planetgiret er understøttet av en fast aksel på planetbæreren, slik at planetgiret kan rotere på støtteakselen. Planetgir og tilstøtende solgir og ringgir er alltid i konstant nettingstilstand. Helikale tannhjul brukes vanligvis for å forbedre glattheten i arbeidet.
I en enkel planetarisk girmekanisme er solgiret sentralt i planetarisk girmekanisme. Solgiret og planetgiret er ofte i netting, og de to ytre girene griper i motsatte rotasjonsretninger. Akkurat som solen er i sentrum av solsystemet, er solhjulet oppkalt etter sin beliggenhet. I tillegg til å kunne rotere rundt planetbærerens støtteakse, vil planetgiret også rotere rundt den sentrale aksen til solgiret under omstendighetene til planetbæreren. Dette er som rotasjonen av jorden og revolusjonen rundt solen. Når dette skjer, kalles det en planetarisk girmekanisme. I hele planetgirmekanismen, for eksempel, eksisterer rotasjonen av planetgiret, og planetbæreren er fast. Denne metoden ligner en parallellaksling som kalles en fast akseloverføring. Ringutstyret er et internt gir. Det griper ofte sammen med planetredskapet. Internt gir og eksternt girnett. Rotasjonsretningen er den samme mellom de to. Antall planethjul avhenger av designbelastningen på transmisjonen, og vanligvis er det tre eller fire. Jo mer antall, jo større belastning.
En enkel planetarisk mekanisme kalles vanligvis en tre-ledningsmekanisme, og de tre medlemmene er solgir, planetbærer og ringgir. Hvis disse tre komponentene skal bestemme forholdet mellom hverandre, må vanligvis en av komponentene festes først, deretter bestemme hvem som er den aktive delen, og bestemme hastigheten og rotasjonsretningen til den aktive delen. Allerede.
